• Skrevet: 31.10.2016  //  Kl: 00:01  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 0

Og igjen har høsten bydd på ekstremt gode dager, noen bedre en andre. Etter nesten to år med medisin og regelmessige kontroller hos lege, angst og bekymringer over om jeg noen gang kom til å gjenoppleve marerittet julen 2014, kan jeg endelig senke skuldrene og puste sakte ut. 

Da jeg var i Tromsø sist gang fikk jeg beskjed om å slutte på medisinen den 1. Mai ettersom at russefeiringen startet da, etter 4-5 måneder skulle jeg bestille meg legetime for å få tatt en siste blodprøve, på disse prøvene skulle de se hvordan blodet mitt så ut og om jeg hadde mangel på protein C ettersom at det kunne være en av grunnene til at blodproppen oppstod. For at dere skal forstå dette rett - da jeg ble lagt inn på universitetsykehuset i Tromsø så de at jeg hadde mangel på noe som kalles for protein C, det produseres i leveren og har man ikke det kan det øke risikoen for å få venetromboser (blodpropp). Mest sannsynlig var det p-pillene som hadde forårsaket denne proppen, men det kunne som sagt også være mangelen på proteinet. Dette kunne de ikke vite den gang rett og slett fordi medisinen forhindrer det, derfor måtte jeg gå en stund uten før de kunne ta nye prøver.

Torsdag 6/10 fikk jeg time hos fastlegen der jeg fikk tatt mine forhåpentligvis siste prøver, i nesten 2 uker gikk jeg å ventet i spenning på svarene, tirsdag 25/10 kl.12.44 fikk jeg meldingen som snudde hele livet mitt til det positive igjen. "Hei! Blodprøvene dine er helt normale. Finner derfor ingen arvelig årsak til at du fikk blodproppen. Det er dermed p-pillene i seg selv som har vært årsaken hos deg.".

Satt i bilen sammen med besteforeldrene mine, vi hadde vært å kost oss før de skulle kjøre meg på jobb, i det jeg fikk meldingen ble jeg helt stille i noen få sekunder før jeg brøt ut i ett høyt gledesrop. "Hva i alle dager er det !? Spør bestemor, "Jeg er helt frisk!! Roper jeg tilbake" og da var plutselig ikke jeg den eneste som nesten gråt av glede. I lykkerus løp jeg opp til mamma som var på jobb og ringte pappa i samme sleng.





Jeg har hatt både opp- og nedturer gjennom disse 2 årene, har lært å kjenne meg selv bedre en noen gang og innsett at jeg kan vis jeg vil. Det å tenke tilbake på den pysete lille jente jeg en gang var, redd for det meste og varsom på alt nytt som kom i møte. Sykdommer og hull i tennene er ikke lenger min største frykt, for det finnes alltid en hjelpende hånd. Selvfølgelig har jeg ett stykke igjen og mye å lære fortsatt, men jeg har kommet mye lengre fra der jeg en gang var.



Julen i år skal bli uforglemmelig og disse årene er noe jeg sent vil glemme, mest sannsynlig aldri. Selv om jeg alltid kommer til å se tilbake på det som en gang skjedde skal ikke det hindre meg i å leve mitt liv.

//Ifra å leve i konstant redsel til at det nå bare er ett vondt minne fra fortiden.
 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 05.09.2016  //  Kl: 04:09  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 2

Sommeren er over og høsten nærmer seg med store skritt noe som egentlig føles veldig godt, ser frem til vakre farger, roser i kinnene og kuldegrader. Men før vi nå legger sandalene på hylla vil jeg gjerne dele min sommer med dere og dette gjennom masse bilder.

Jeg har opplevd både oppturer, nedturer og minner for livet. Det har vært en tid som har bydd på perfekte dager sammen med venner og familie der man ikke vil legge seg til å sove om kvelden for virkeligheten har vært bedre en drømmene.



















//Fisketurer, road trips, sydentur, venner og familie er det som har gjort denne sommeren så minnerik og praktfull. LOTS OF LOVE !

-Emiliee

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 07.07.2016  //  Kl: 03:08  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 4

Jeg lever som de fleste andre ungdommer, hjemme med gratis mat og drikke under et varmt tak med mye kjærlighet, men samtidig har jeg det kanskje litt utenom det vanlige. 

Det er ikke mange som har vært så heldige som meg å fått sin egen lille leilighet i toppetasjen av sitt eget hjem med kjøkken, stue og soverom. Dette er på så mange måter en positiv ting og jeg er veldig takknemlig for at noen har tatt seg tiden til å gjøre dette for meg. Det å få prøve og leve for seg selv, lage mat og holde det rent-og ryddig. Jeg spiser nede til mamma og kjøper nok ikke maten, men bare det å kunne ha muligheten. Dette er godt og spennende, en god begynnelse, en lære og forberedelse til man skal ut i de voksnes rekke og faktisk flytte for seg selv.

Velkommen inn-








//Ha en fantastisk dag.

-Emiliee
 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 09.06.2016  //  Kl: 23:22  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 0

Vet du hva angst er? Jeg kunne ikke bekrefte hva det var før jeg fikk sett den rett inn i øynene selv. 

Jeg var borte på overnatting ca. 15 - 20 minutter hjemmefra, hadde lagt meg godt til rette i sengen ved siden av kompisen og skulle prøve på å sove. Men jeg merket fort at jeg ikke ble noe trettere, ble bare liggende å drukne meg i mine egne tanker om alt mellom himmel og jord. Kvelden før hadde jeg fått en telefon om at broren til tanten min var gått bort av hjertesvikt i Italia, jeg sto han ikke nær men likevel satte dette preg. Ting har vært tungt i det siste og alt dette tilsammen gjorde meg bekymret. Pusten gikk bare mer og mer ut av meg, jeg begynte å kave etter den. Vridde og snudde på meg, gikk en tur rundt på gulvet og ut i frisk luft, men ingenting hjalp. Det begynte å prikke i ansiktet og ut i fingertuppene, jeg fikk vondt i brystet og prøvde jeg i det hele tatt å puste helt inn ble det vondt.

Jeg fikk tak i mobilen å ringt mamma i all hast og alt jeg klarte å si var "jeg får ikke puste, du må komme å hente meg og det veldig fort", i de 5 minuttene vi pratet spurte jeg sikkert 3 ganger om hun var kommet langt for det virket som en hel evighet. Hun ramlet bort på grunn av dårlig dekning og jeg har aldri vært så redd i mitt liv, var sikker på jeg sang på mitt siste værs. Straks jeg fikk kontakt med henne igjen ba jeg hun ringe 113 i tilfelle jeg plutselig skulle ramle om. Med hendene på knærne gikk jeg sakte mot rommet igjen for å vekke kompisen som hadde sovnet, jeg spurte om han kunne stå opp å være sammen med meg til mamma og ambulansen var kommet. Han satte seg ned på gulvet ved siden av, la armene rundt meg og klarte sakte men sikkert å roe meg ned.

Mamma kom først, med ambulansen bare 3 minutter etterpå, de lyttet og målte pulsen men der rare var at alt så egentlig veldig fint ut. likevel var det greit å ta en tur på legevakten for å være sikker. Der målte de puls og lyttet på meg igjen. Jeg fikk bekreftet at jeg hadde fått ett angstanfall noe som gjør at man tror man mister pusten fordi man blir redd og tenker man på det blir det bare verre.

Dette har skjedd flere ganger men det har aldri vært så ille som det var denne natten, jeg trodde jeg skulle dø. Legen sa det kunne kjennes ut som man fikk ett hjerteinfarkt og det var nettopp det det gjorde, alt ble så realistisk. Kavingen etter pusten og prikkingen i kroppen. Nå har det seg slik at jeg har ikke fortalt det til noen de andre gangen dette har skjedd for det har som regel gått over, men denne gangen gjorde det ikke det. Jeg har nok holdt tankene mine for meg selv litt for lenge og da rant det til slutt over. Kunne ikke forestilt meg at dette var angst men så ille kan det faktisk være, så jeg oppfordrer alle de der ute som sitter å engster seg for noe eller drukner seg i tanker som ikke er gode, si det. Sett deg ned å prat med noen som har tiden til å høre på hvordan du har det og hva du har på hjertet. Uten den utrolig gode kompisen som var der med meg den natten og passet på helt til mamma og ambulansen kom, vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. Han var der når jeg trengte han som mest.


Helt siden jeg var liten har jeg alltid hatt problemer med at jeg overtenker alt, engster meg for ting som kanskje ikke er noe å engste seg for. En periode av livet var jeg ikke redd døden, trodde jeg ikke vertfall, helt til jeg lå på sykehuset i julen 2014 med en blodpropp som gikk fra lysken til nyren. Da innså jeg først at det var skremmende, jeg har jo et langt liv i vente og det skal leves fult ut. Vær takknemlig for det, livet er for kort til å engste seg over den minste ting selv om jeg kanskje ikke er den rett til å si det.

-Emiliee

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 31.05.2016  //  Kl: 14:30  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 0

Det har blitt sommer og varme i kalde nord !

Godt humør, bading, sol og vakre turer er det som høre sommeren til, disse dagene hjemme i Mosjøen sammen med venner og familie har vært helt perfekt og kunne ikke håpet på noe bedre. Livet er herlig og man kan virkelig ikke klage på slike dager, selv om vannet ikke direkte er blitt varmt. Men så lenge været og gradstokken viser at det er badevær, ja så er det bare å hoppe i bikinien. 

Jeg er så spent på hva sommeren 2016 har å by på, og med dette vil jeg dele noen bilder med dere som viser hvordan den har vært hittil. Kos dere !












//Sommeren 2016 SKAL bli awesome !

-Emiliee
 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 21.05.2016  //  Kl: 17:30  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 0

Har du noen gang følt at uansett hva du gjør eller sier så blir det mottatt feil. At noe så lite kan ødelegge så mye? Iallefall kan det føles sånn mange ganger i livet. Vennskap tar slutt før de har begynt. Skoledagen som var så interessant blir til et slit uten like. Og bare det å skal være tilstede i din egen hverdag føles som det tyngste maraton!

Tenk om man kunne hatt en angre knapp. Alle gangene du kunne gått tilbake å forandret på den gangen du feilet, den gangen livet tok en helt annen vending enn du hadde planlagt. Tenk på det! Tenk på alle gangene du har snakket stygt om en person, den gangen du feilet på en prøve. Den gangen du ga opp alt for tidlig. Jeg har vært der, jeg har baksnakket, feilet og gitt opp. Men om vi hadde kunne endret på det, hva hadde skjedd da? Hvor hadde jeg vært idag?
Livet er ikke en dans på roser, det ordtaket er så sant som det er sagt. Man skal feile og reise seg igjen. For livet er det som blir til mens du feiler og steber etter det som vil gjøre deg "lykkelig". Din personlighet, din livsstil er hva som forandres etter alt du lærer mens du feiler. Det former deg som person. Alle gjør feil! Men det vil ikke si at de er dårlige personer, det vil si at de er menneskelige!



Jeg kan stå frem å si at ja jeg har baksnakket og jeg har angret på ting jeg både har sagt og gjort. Men hvorfor skal man i ettertid bli dømt for det? Kan ikke en person forandre seg? Når man selv angrer så mye og trykker seg selv langt ned, hvorfor skal andre få komme å trykke deg lengre ned. Hvorfor skal dette henge med deg? Alle kan da gjøre feil! Men det som er viktig er at man lærer av dem. At man tar det med seg videre i livet å lar det forme seg.

Så i stede for denne angre knappen ønsker jeg at man tenker over hva man sier før man åpner munnen. For ord sårer mer enn man tror. Ta det fra en som har vært på begge sidene av bordet. Og ikke minst at du ser deg selv i speilet før du begynner å påpeke andre sine feil. Alle kan ha noe de sliter med, men ikke alt vises på utsiden!



Igjennom livet kommer du til å møte på personer som tydeligvis vet mer om deg en det du selv gjør, personer som dømmer deg uten å kjenne og personer som lever på DINE feil, men imellom disse har du menneskene du skal legge godt merke til, bruke tiden og tankene dine på. Det er disse jeg kaller engler på jord. Englene er de som lytter til deg, kommer med råd og er der når du ikke vet det selv engang. Dette er noe jeg har vært utrolig dårlig på, takke og sett pris på de som tar seg tiden til deg, og ikke minst være der like mye for dem. Du kan ikke endre på det som er gjort, men det som skal komme. Kanskje dagen idag er den rette? Det andre mener og synes om deg har ikke noe å si så lenge du er stolt over deg selv, dine valg og det at du står får dine egne meninger.

 

//Carpe Diem og la ikke fortiden styre fremtiden din !

-Emiliee

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 30.01.2016  //  Kl: 03:09  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 0

Da har jeg vært på kontroll nr 2 på sykehuset i Tromsø, kom hjem på torsdag klokken 06.30. Da var både jeg og pappa utslitt, fant senga med en gang og fikk oss noen timer søvn.

Jeg hadde time på UNN klokken 14.00 på tirsdag, måtte være der litt før for å få tatt en blodprøve. Som alltid er de veldig presis og jeg fikk komme inn på minuttet jeg skulle være der. Alt så veldig bra ut, foten min var ikke hoven og akkurat lik den andre. Jeg dro fra sykehuset med ett smil om munnen, lykkelig for at jeg var ferdig satte jeg og pappa oss i en drosje å dro til byen for å få i oss noe mat og kaffe. Det tok vel 30 minutter så ringte telefonen min, det var overlegen som spurte om jeg kunne være så snill å komme tilbake igjen for blodet mitt var alt for tynt, det lå på over 8 så han måtte gi meg medisin som skulle få det tykkere igjen. Jeg som er redd det aller meste klart jo selvfølgelig ikke holde det inne denne gangen heller, tårene rant og det stoppet aldri, selv hvor mye pappa prøvde å trøste. De skulle ta en ny blodprøve av meg for å se om det stemte, så vi ble sittende å vente på sykehuset i ca. 2 timer før vi fikk svarene. Jeg hadde ikke sovet i det hele tatt på 24 timer, noe som gjorde meg helt utslitt og ente opp med att jeg sovnet i en stol. Etter mye venting fikk vi endelig høre noe, den første blodprøven hadde gitt rett resultat og de bestemte seg for å gi meg medisin intravenøst.





En stund var jeg livredd for å bli innlagt og gå glipp av hurtigruta hjem, men alt ordnet seg og vi kunne endelig få slappet av, senke skuldrene og vente på båten. Det var en ubeskrivelig følelse. Nå har jeg begynt på en ny blodfortynnende medisin for den forrige ble for risikabel, og mest sannsynlig får jeg slutte med denne i mai eller juni.

Vi gikk å spiste en god middag på Egon mens vi ventet. Klokken 23.30 la hurtigruta til kai, jeg og pappa kunne gå om bord med godt humør. For første gang skulle vi få oppleve dette fra Tromsø til Bodø, ett minne for livet !

















Jeg og pappa var på hurtigrutemuseet i Stokmarknes og krigsminnemuseum i Svolvær noe som var utrolig spennende og lærerikt, det satte også mange tanker. Anbefales på det sterkeste å ta dere en tur innom disse stedene om dere er i nærheten. (Besøk sidene deres HER og HER).





Da vi kom frem til Bodø gjorde vi oss klar for siste del av turen, sjekket inn på flyplassen og ventet på å få gå ombord på Widerøe. Der ble vi sittende helt alene som de eneste passasjerene på flyet, fikk til og med egen opplæring i hvordan å ta på redningsvesten under setet om noe skulle gå galt. Haha.



Med dette vil jeg vil takke pappa for en uforglemmelig og minnerik tur, han gjorde ett helt vanlig sykehusbesøk til en fantastisk reise. Forhåpentligvis blir det flere ganger utenom UNN, for turen har virkelig vært perfekt.












(Beklager dårlig kvalitet på mange av bildene, noen er tatt med kamera og andre med mobil.)

-Emiliee

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 12.01.2016  //  Kl: 17:04  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 0

Musikken har hjulpet meg gjennom alle mine beste og verste dager, det er en stor del av livet mitt og kunne nok ikke klart meg uten. Og som sikkert alle andre har jeg noen favoritter som går på repeat hele tiden.

Som jeg skrev i ett innlegg lengre ned er det lettere for meg å uttrykke følelser og tanker gjennom musikk og skriving. Derfor kan det være veldig vanskelig for andre å forstå meg til tider, for som regel gir jeg bare hint hvis det er noe jeg prøver å si og da kan det være typisk meg å sende en sang som forteller det bedre en hva jeg klarer selv. Det kan selvfølgelig være problematisk i mange situasjoner, for ikke alle orker å høre en hel låt for å forstå meg. Mange sanger beskriver meg og mine tanker bedre enn jeg kunne klart selv.

Nedenfor er det meste rolige sanger, men kan lage ett nytt innlegg senere med noen som har litt mer "tempo". Håper dere nyter låtene !

Her kommer mine topp 10 låter som går på repeat dag etter dag:






















//Ha en fortsatt fin dag !


-Emiliee

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 11.01.2016  //  Kl: 17:29  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 0

Her kommer andre del med svar fra spørsmålsrunden.

Hvilke klær liker du å gå i? Jeg er ikke av den "pene" typen, pynter meg sjeldent og ikke spesielt glad i kjoler og skjørt. Bruker for det meste hettegenser sammen med enten en litt baggy bukse, stram dongeri eller tights. Men selvfølgelig, jeg har dager der jeg vil kle meg litt pent også.

Hva liker du å gjøre på fritiden? Etter skolen er jeg som regel ganske utslitt så da drar jeg hjem, legger meg i sengen og ser serie. Ellers er jeg med venner og koser meg.

Hvor ofte drikker du alkohol? Ikke så alt for ofte, jeg går på blodfortynnende medisin og i tillegg gjør alkohol blodet tynnere så det er ikke en alt for god kombinasjon. Men en gang i blant hender det seg jeg er ute med venner og drikker litt.

Liker du vin? Ikke spesielt glad i det, hvitvin kan være godt en gang i blant.



Har du noen rare hobbyer? Vil vel ikke akkurat si det, nei.

Hva vil du jobbe med når du blir eldre? Drømmen min har alltid vært å jobbe med gamle biler, men gikk en helt annen vei. Så slik det ser ut nå blir jeg hudpleier, selv om jeg håper det skje ett under så jeg får jobbe med det jeg har aller mest lyst til.

Hvorfor er du så vakker? Åj, jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg vil ikke si det selv at jeg er så vakker, men du skal ha tusen takk <3

Hva spiser du på julaften? Ribbe.

Hvor skal du feire nyttårsaften og hvem skal du være sammen med? Jeg var sammen med den herlige familien til bestevenninnen min og hun selvfølgelig, spiste fantastisk middag og storkoste oss !

Hva er den mest inspirerende quoten du vet? "Be the change you want to see in the world." 



Hvor gammel var du da du fikk ditt første kyss? For å være helt ærlig så husker jeg ikke.

Når ble du sist kysset? I helgen om jeg ikke husker helt feil..

Kan du lage videoblogg? Selvfølgelig kan jeg det, blir så snart jeg får muligheten.

Vil du ha barn, eventuelt hvor mange? Ja en gang i fremtiden vil jeg det, og 2-3 er nok passe bra for meg.

Hva er din beste farge på veggen? Det må nok være grå.

Har du gitar? Haha, nei.



Hvor mange timer bil har du kjørt? Usikker, teller ikke hver time jeg har vært ute å kjørt akkurat.

Er du dendrofil? Sykt teit spørsmål, men nei det er jeg ikke.

Din beste venn? Ingen nevnt, ingen glemt. De vet det nok selv !

Er du god venn med alle i klassen din? Ja, det vil jeg si. Alle kommer godt overens.

Noen du skulle ønske du hadde mer kontakt med? Ja.

Hvilken hverdagsminke bruker du? På skolen bruker jeg som regel ikke sminke, har aldri tid om morgenen. Men foundation, maskara, pudder og øyenskygge.



Kan du synge eller danse? Er ikke noe spesielt flink til noen av delene, men er veldig glad i å synge.

Har du dyr, navn? Har en liten pomeranian som heter Nox.

Hva har du tenkt å søke til neste år? Blir nok mest sannsynlig å søke tredje året hudpleie.

Kan du lage sminkevideo? Det kan jeg vel gjøre.



(For det meste bare mobilbilder, så det er veldig dårlig kvalitet.)

//Håper dere fikk svar på det dere lurte på.

-Emiliee




Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 11.01.2016  //  Kl: 05:58  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 2

Hei fine lesere ! Her kommer svarene på spørsmålsrunden, og denne gangen ble det ikke video.

Kan du fortelle litt om linjen du går på vgs? Jeg går da andre året hudpleie. Det er en spennende og lærerik linje, men som også er ganske vanskelig vertfall for min del. Det er mye teoretisk der vi lærer om huden, produkter osv, men også praktisk der vi gjennomfører massasjer, sminke, rensing av hud og alt en må kunne for å bli en flink hudpleier. Matte og naturfag har vi ikke, men bortsett ifra det har vi alle andre fag.

Hvor ser du deg selv om 10 år? Det kan jeg nok ikke helt svare på, tar det meste som det kommer egentlig. 

Hvor i verden ville du ha reist om du fikk velge? Ville nok opplevd New York, aldri vært der og hadde vært spennende.





Hva er du redd for? Jeg er redd det aller meste faktisk, alt nytt er skummelt. Men om jeg skulle valgt ut noe jeg absolutt er redd for må det være sykehus, leger og tannleger. Haha.

Har du noe fobi? Jeg hater edderkopper og småkryp, som kan dukke opp når som helst og hvor som helst.

Hvorfor begynte du å blogge? Jeg begynte å blogge fordi jeg elsker å skrive selv om jeg ikke er så veldig flink til det. Det er som en terapi på en måte, for det hjelper stort sett på det meste. Det er mye lettere for meg å uttrykke følelser og tanker gjennom musikk og skriving.

Har du et nært forhold til familien din? Ja, det har jeg. De bor alle i området rundt her så de er lett tilgjengelige.

Hva liker du best og minst ved deg selv? Det jeg liker minst er haken min, syns den er for spiss og synlig. Og det jeg liker best må nok være øynene.



Har du tenkt å få tatovering? Har lyst på det vertfall og mest sannsynlig ja. Men det blir nok en som betyr noe for meg , vil den skal ha en betydning.

Hva føler du selv om den kroppen du har? Klager ikke, er selvfølgelig ikke helt fornøyd men vil ikke si jeg er misfornøyd.

Hva bruker du mest penger på? Unødvendige ting, klær og mat. Enkelt og greit.

Hva irriterer deg? Mye drama og unødvendige diskusjoner, det holder jeg meg helst lengt unna. Brynene mine er noe jeg bruker mye tid på og jeg er ikke noe fornøyd med dem, så får jeg ikke til det ene så driter jeg rett og slett i å prøve på det andre, ellers er det vel for det meste meg selv jeg irriterer meg over. 

Hva liker du best og hva liker du minst med å bo i mosjøen? Det jeg liker best er vel at det er en liten by der jeg vet hvor stort sett alt ligger, lett å finne frem og det er gå avstand til det meste. (Selv om det er mye letter å spørre om noen orker å kjøre deg) . I tillegg har man mange bekjente noe som også selvfølgelig kan være negativt. Man kan nesten ikke dra til byen uten å møte på noen du kjenner.

Det jeg liker minst må være at det rett og slett er en  "rykte by", sier du noe eller gjør noe som en person vet om i begynnelsen tar det ikke lang tid før absolutt ALLE vet det. Derfor er det ikke alltid positivt at man kjenner de fleste i en så liten by, for vennene dine har andre venner.

Hvem er ditt forbilde: Det må være mine kjære foreldre. Man finner ikke flottere menneske en mamma, måten hun tar vare på absolutt alle mennesker, smilet og humøret som smitter over på en hver person. Har du en dårlig dag, er det ingen som hjelper mer en det hun gjør. Like vakker på innsiden som på utsiden den dama der<3 Og pappa for han er helten i mitt liv. Måten han tolerer det meste på, positiviteten og humoren som jeg gjerne skulle hatt, ser du negativt på noe er det bare å gå til han så snur han alt til å bli noe positivt ! 



Hvor mange serriøse forhold har du vært i? Har vært i ett serriøst forhold.

Hvordan har du det? Jeg har det bra, nyter livet og gleder meg til å se hva fremtiden bringer.


//Håper dere får en fantastisk dag,

-Emiliee

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 11.11.2015  //  Kl: 12:45  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 8

Hei dere, sitter på skolen og begynte å tenke på at jeg kunne jo lage en spørsmålsrunde der dere kan spørre om alt dere lurer på. Blir nok mest sannsynlig video der jeg svarer på det dere har spurt om, som kommer ut på bloggen så snart jeg får muligheten og alle spørsmålene er spurt. Så håper jeg så mange som mulig kommenterer under dette innlegget, hadde vært morsomt.
SETT I GANG ! :-)



//Ha en strålende dag videre.

-Emiliee

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 06.11.2015  //  Kl: 23:12  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 6

Høsten byr på så mye vakkert, jeg skulle selvfølgelig ønske snøen hadde vært her isteden for regnet men man må nok ta til takke med det man får !

Jeg har en gladnyhet jeg gjerne vil dele med dere idag, som gjorde dagen min på onsdag til noe mer fantastisk en den allerede var.
Dro til legen klokken 09:20 for å ta en INR prøve (blodleveringstid/tyntflytende blodet er), mens jeg satt i stolen og den snille damen stakk nålen i fingeren på meg snakket vi om skole og fravær. Etter bare noen få sekunder får jeg vite svaret og hun sa "2,5", jeg trodde ikke mine egne ører så jeg måtte spørre om hun kunne gjenta det. Jeg hørte ikke feil ! Helt siden jeg begynte med "marevan" har den bare en gang før vist et så positivt svar, jeg hadde ikke regnet med at det skulle være så fint så jeg begynte å gråte og kastet meg nesten rundt halsen på damen. Ringte mamma og pappa med en gang får å kunne dele den gode beskjeden og da var det ikke lengre bare jeg som smilte fra øre til øre.
Det er da man innser at de små gledene i live kan være så store og kan gi deg så mye glede !


I ett innlegg lengre ned har jeg jo fortalt hva deres INR normalt skal ligge på og det er på ca.1, mitt skal være tynnere ettersom jeg går på medisin som skal gjøre nettopp det . Så det vil si desto høyere tallene er desto tynnere er blodet. Å det er utrolig positivt for en som har hatt blodpropp at det ligger mellom 2 og 3, og på onsdag hadde jeg 2,5 noe som er absolutt perfekt. 



Nå begynner sakte men sikkert desember måneden å ta plass, det vil si bare 25 dager til jeg har bursdag og 48 dager til julaften. Jeg gleder meg så utrolig mye og gleder meg til alt det gode det har å by på !
























//Jeg har mistet litt av blogg inspirasjonen, så jeg hadde blitt utrolig glad om noen kom med forslag. Hva vil dere jeg skal blogge om som er morsomt eller spennende å lese om ? :-)

-Emiliee

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 22.10.2015  //  Kl: 19:39  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 4



Det er noe med det å føle seg bra nok som man er, det er ingen som deg og du er spesiell.

Har du noen gang følt det at pupper og rumpe er alt i en persons øyne, det at ansiktet og personligheten din blir glemt bort? Selvtilliten jeg har over for meg selv har aldri vært noe spesielt bra men med årene har den vokst og blitt til helt ok, grunnen for at den har vært ganske dårlig er nettopp fordi jeg har fra jeg var mindre hatt ganske store bryster og det har fått meg til å tenke. "Er det derfor de vil snakke med meg og være med meg, pga puppene mine?", noe som gjør at jeg av og til skulle ønske jeg ikke hadde det.
Jeg er selvfølgelig glad og heldig, men kunne fint klar meg uten om det er det eneste som har noe å si !
Mange mener jeg burde være fornøyd for at jeg har fått den "gaven", men er jeg egentlig så heldig som de skal ha det til og er det virkelig noe galt med at noen har litt mindre? 

Det å føle at du ikke ser bra nok ut og at personligheten din ikke har noe å si er virkelig en dum ting, ingen burde tenke slik.
Jeg snakker selvfølgelig ikke bare om gutter men også om jenter som gjør det dette, sikler etter den perfekte kroppen på både menn og kvinner. Til og meg jeg som sitter bak denne pc skjermen å skriver gjør det. Det er ikke galt og det er ikke det jeg vil frem til heller, mer det å ha den følelsen av å være en av de som har det slik at alt en person ser i deg er pupper og rumpe eller six pack og store biceps. 

Min mening er at mye av kroppspresset starter nettopp her, for å føle seg bedre i andres øyne. Gjør det for deg selv og din egen selvtillit ! Jenter og gutter kan være like vakker selv om de har "former" eller ikke. Prøv å bevis det for deg selv først og det er en god begynnelse.
(Ikke tolk meg feil, jeg sikter ikke mot noen. Mange gjør det selvfølgelig for sin egen del, men nå snakker jeg for meg selv og kanskje andre som har det slik)



Sommeren 2013 møtte jeg noen som virkelig satte spor i mitt liv og hjerte. En som behandlet meg og respekterte meg for den jeg var, det var noe spesielt med denne personen som fikk alt til å blomstre inni meg helt fra første gang jeg så han. Det å kunne le, gjøre ting man normalt sett ikke klarer gjøre med en person man nettopp har møtt og på samme tid kjenne på kriblingen som sprer seg i hele kroppen din.

Vi hadde tatt ferie i Drevvatn, hadde med meg søskenbarnet mitt og dro på fotballbanen, der møtte jeg to av kompisene mine og en jeg hadde sett før men viste ikke helt hvor. Jeg og kusinen min gikk rundt og fotograferte alt det fine vi kunne se, mens de andre spilte fotball, og jeg skal innrømme at jeg klarte ikke ta øynene fra den kjekke gutten i blå skjorte som løp etter ballen. Lille og beskjedene meg turte jo ikke snakke med han, men så dro jeg til Sverige sammen med familien og skulle sjekke telefonen mens vi satt i campingvognen å koste oss, der hadde jeg fått en melding fra nettopp han. Det var først da jeg kjente på det å faktisk være ordentlig glad, men jeg kunne ikke uttale meg for jeg kjente ikke denne personen nok til det. Vi snakket stort sett hver dag helt til jeg kom hjem, for da begynte vi å treffes.

Noen dager senere kom en venninne oppover på besøk til meg og vi dro på besøk til han da også sammen med en kompis.
I begynnelsen var det ikke så mye snakking, men alt gikk seg til og vi begynte å komme nærmere og nærmere hverandre , hver dag var en solskinnsdag selv om det
regnet ute.



Tiden gikk og jeg hadde mer følelser for han en det han hadde for meg. Vi gikk hver for oss, jeg hadde bestemt meg for å glemme det meste selv om jeg ikke ville, gjorde meg klar til å gå videre. Men ting var lettere sagt en gjort, tiden ble tung og lang. De fantastiske stundene med latter og glede gikk i tankene mine gang på gang, tidene vi var sammen var så uforglemmelig gode, følelsen av å kunne fortelle alt man hadde på hjertet og være seg selv var vanskelig å tenke tilbake på.

Den dag i dag er det fortsatt ikke glemt, men heller lagt bak som en av de gode minnene i fortiden. Vi er vel ikke direkte venner nå, men vi snakker med hverandre og jeg er fortsatt glad i han bare ikke på samme måte som jeg var den gang, jeg setter stor pris på hva han gidde meg av glede, lykke og latter,  jeg håper han er lykkelig for det fortjener han!

Det jeg vil frem til i også dette er at jeg følte meg ikke bra nok for han, og når selvtilliten min likevel ikke var der kunne jeg ikke og klarte ikke gjøre noe med det.



Alt ble lysere i Januar 2014, jeg hadde funnet tilbake til den delvis sanne meg igjen. Jeg møtte på en fantastisk gutt som virkelig ga meg livsgleden, og som skulle vise seg å være "kjærligheten i mitt liv". 5. februar 2014 ble vi offisielt kjærester og jeg kunne ikke vært lykkeligere.
Jeg følte meg bra nok sammen med han og kunne igjen få vise hvem jeg egentlig var,

Ikke så lenge etter vi ble ett par begynte han å hjelpe mamma og pappa med å gjøre loftet til en helt fantastisk nydelig og liten leilighet til meg som han også tilslutt flyttet inn i. Han er svigermors drøm, haha, hjelper til med alt han blir bedt om og kunne virkelig ikke vært snillere en han er.
Like fin på innsiden som på utsiden, vet virkelig hvordan å sjarmere og glede meg ! Han har fulgt meg i gode og onde dager, uansett hvilke humør jeg har vært i. Jeg er ikke lett å ha med å gjøre i blant, men utrolig som han er har han klart det og det settes respekt av. Ingenting kan beskrive følelsen jeg har for denne gutten.

Jeg har funnet prinsen i mitt liv, en jeg elsker mer en ord kan beskrive og jeg kunne ikke blitt stoltere ! Han har gjort meg til den jenta jeg er i dag, og det takker jeg han for.





Med en fantastisk familie, kjæreste og venner kan jeg endelig kalle meg lykkelig, og ikke minst bra nok.

Jeg håper dere som ha tatt dere tiden til å lese dette har lært at dere må begynne med dere selv før du går over å tenker på hva andre synes om deg. Ikke glem at du er unik og det finnes bare en av deg, vær stolt av det.

Nå har dere fått hørt en kort versjon av hvordan jeg har hatt og følt det, ikke er jeg alene om det og aldri kommer jeg til å være det heller. Men ta deg tiden til å høre på deg selv og hva som er til ditt eget beste !





Don't Have What It Takes - Kurt Nilsen ( https://open.spotify.com/track/2S43s1MN614tUpjUy3689Y )

//Med dette sier jeg tusen takk til de som har lest dette, og kanskje noen også kjente seg igjen.

-Emiliee

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 18.10.2015  //  Kl: 22:08  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 18



Er det horete?

Her er halloween - og kostymeparty antrekket mitt, skal forestille en politikvinne og liker det veldig godt selv. Men så er spørsmålet er det egentlig noe å ha på seg i en bursdag med masse folk og det er ikke bare mennesker på min alder, som vil si det er både eldre og yngre som skal dit.
Min egen mening om dette er at kostymet dekker jo alt det burde, eneste som andre kanskje kan reagere på er at det er ganske "tight" . Men hallo, når ble det ulovlig å vise frem formene sine? Det å kjenne følelsen av å være litt sexy en gang i blant.

Vi jenter er alt for opptatt av hva andre syns og mener, jeg selv er helt ekstrem på det. "Ble brynene mine bra nå?" er noe jeg sier stort sett hver gang jeg sitter foran speilet og ordner på det som kunne vært bedre. Og er det galt? Gutter bruker voks i håret for å føle seg bra, da må vel vi jenter få bruke sminke uten at noen sier noe på det. Det jeg prøver å si er at jenter er jenter, og jeg er veldig opptatt av hva dere mener om dette kostymet. Jeg kommer nok til å ha det på meg likevel, men blir utrolig glad for å høre hva andre syns. Om det er positivt eller negativt !

(Kunne kanskje fjernet den støvsugeren, men det får så være !)























//Så hva synes egentlig dere?

-Emiliee




Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 17.10.2015  //  Kl: 22:58  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 6

Da jeg kom hjem fra jobb idag hadde kjæresten laget taco og tent lys, noe jeg satte utrolig pris på. Hvem er ikke sulten etter en dag på arbeid? Jeg tenkte å være litt snill med han siden han hadde vært det med meg.. så da gikk jeg ned på badet i all hemmelighet, tappet i badekaret, tente noen stearinlys og fikset litt gode dufter. Var utrolig koselig å se hvor glad han ble for det. Mye mer moro å gjøre ting når man ser andre har glede av det.
Så nå er vi rene og pene, jeg sitter bare å slapper av i den lille leiligheten vår og Marius er dratt ut sammen med en kompis. 

Det er godt å være litt alene en gang i blant når man bor og er sammen med en person hver dag omtrent. Vi har snart vært kjærester i 2 år og bodd sammen i 1 år, men er like forelsket den dag i dag som jeg var første gang jeg så han. Vi er ganske avhengig av hverandre, så gleder meg allerede til han er hjemme igjen ! Haha.

Tenkte kanskje jeg skulle prøve kostymet jeg skal ha på meg neste helg i anledning min onkels bursdagsfeiring, kanskje det kommer noen bilder av det også. Vi får se !























//Håper dere likte bildene og har en fantastisk kveld !

-EMILIE

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 10.10.2015  //  Kl: 03:40  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 5

Jeg elsker høsten, når det begynner å bli kaldt og mørkt ute. Man kan sitte inne og titte på det vakre der ute utenfor vinduet, jeg klarer nesten ikke vente til snøen begynner å lave ned ! Julen er ikke så alt for langt unna og man kan begynne å tenke på julepakker og gode dufter. Ettersom fjoråret ikke ble som det skulle, at det ble en jul utenom det vanlige, har jeg enda mer å glede meg til i år. Få være hjemme med familien er noe jeg virkelig setter pris på.

Men nok om det. Nå er det sen fredagskveld, kulden og mørket har tatt over den lille byen Mosjøen. Levende lys er tent på bordet og det er fyr i peisen, og da er det vel ikke noe bedre en å sette seg ned med noe rolig ? Mitt rolige prosjekt i dag var å fargelegge, noe jeg også vil kalle tidsfordriv, tiden går jo så fort når man koser seg og har det moro.

Var på Notabene tidligere idag å kjøpte meg "Den Hemmelige Hagen", noe jeg ikke angrer ett sekund på !









//Håper alle koser seg like mye som meg.

-Emilie

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 04.07.2015  //  Kl: 03:45  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 0

Heei !

Idag har det vært utrolig dårlig vær i lille byen Mosjøen, litt synd ettersom NRK Sommerbåten var her. Men trosset det og dro nedover for å se likevel. Å koselig var det.
Etter som det er sent og egentlig leggetid tenkte jeg dere kanskje ville vita hva jeg hadde på min "topp 10 sommer hits" dette fantastiske året 2015. So here it is !



Topp sommer hits :


 Helt Til Solen Går Ned - Chim, Martin Diesen

 God Sommer - Freddy Kalas

 We're Coming Up - Anders Gunnar Kampe

 El Perdòn - Nicky Jam, Enrique Iglesias

 I'll Break Your Fall - Ulf Nilsson

 That's What I Like - Flo Rida, Fitz

 Young Love - Eli Lieb

 Ekko - Marcus & Martinus

Alive - Guy Sebastian

 Tattoo - Hilary Deff





Fotograf: Madelein Louise, og bloggen hennes finner dere HER.

//Ha en fin kveld og en kjempe awesome sommer, folken

-
Emiliee

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 01.07.2015  //  Kl: 19:53  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 2

... Ja, hvor skal jeg begynne. Skal skrive litt om meg selv og mitt liv, så dere får sjansen til å bli litt bedre kjent med jenta som står bak denne bloggen. (Mobilbilder, veldig dårlig kvalitet)

En kald vinterdag i 1998 kom ei lita pie til verden, 1. Desember var datoen. Mor og far bestemte seg kjapt for at denne lille skapningen skulle hete Emilie, dette var den største kalender gaven de noen gang hadde fått. Med en stolthet så stor vokste denne jenta fort opp til å bli en bestemt, sta, sprudlende og dyreglad frøken, med ett sinne som lignet stormen. 
Å når jeg sier stormen, så mener jeg det ! Når mamma ble sint var det bare å stå lofttrappen, se på henne og le for å være tøff. Etter det var det bare å løpe.

... Men det betyr ikke at hun hadde noe imot foreldrene sine, tvert imot. De er hennes aller beste venner,  å det har de vært gjennom hele oppveksten og vil nok fortsette å være for evig. 
Hun elsker de mer en noe annet, og respekt det har hun så absolutt for dem. Kanskje litt ulydig og bestemt, men veldig snill og myk likevel.



I en alder av 3, bestemte familien seg for å flytte et godt stykke unna byen. Til en liten bygd med navn Drevvatn, her vokste lille jenta opp med sine små barne føtter. Hun gikk sine siste barnehage år i Elsfjord for så å begynne på Elsfjord skole der det var 26 elever tilsammen på skolen . Kjapt fikk hun seg både gutte - og jentevenner, det hadde ikke så mye å si hvem som var sammen med hvem. Men de bodde ett godt stykke unna, så hun så de som oftest på skolen, - men med gå avstand til besteforeldrene var ikke det noe problem. Dermed ble bestefar fort hennes beste venn, mens foreldrene var på jobb var det han og bestemor som tok seg hånd om henne. Lekte og lo. Om det var på butikken der bestemor jobbet eller hjemme til dem hadde ikke noe og si, moro var det likevel.
Lærerikt og spennende var årene der. Med fjordturer, aktiviteter, fysiske og praktiske fag, glemmer ALDRI disse fantastiske stundene !

Fjordtur: Overnattingsturer med skolen der man ble delt inn i grupper som hadde vært sitt telt eller lavvo og ansvar for egen mat osv, og i tillegg fått oppleve nye historier og eventyr. (Kort fortalt)



4 år gikk Emilie på skolen i den lille bygden som hun var så glad i. (Huset i Drevvatn ble ikke solgt, det bruker vi den dag i dag som en stor og koselig hytte, for å slappe av og senke skuldrene.)
Hun begynte som 5.klassing på kulstad skole, rett inn i en klasse på 56 elever som var en stor overgang fra den lille skolen på bare 26 elever tilsammen. Årene der var tøffe, for man kom til en stor gruppe der det allerede var "gjenger" med venner. Det var utrolig vanskelig for en bygde jente og finne seg venner, man byttet hvem man var sammen med hver dag. Tilslutt ble den beskjedene frøkna kalt "splittern" av en del elever, noe som tydeligvis betydde at hun tok fra de andre vennene deres. Men hun kom gjennom det med litt tårer og glede på samme tid.

Ungdomsskolen kom, da var det ny start med nye muligheter. Men det skulle vise seg å bli tungt det også, bytting av venner og det skulle en lang og vanskelig sti for å finne den rett og sanne venn. Men så kom slutten av 9'ende der hun plutselig fant den rette som skulle vise seg å være hennes beste venn. De var så utrolig like på alle mulige måter, mye lureri og sprell ble det av dette. 

Du vet du har funnet din ekte venn når smilet ditt går fra øre til øre bare ved å se personen, du ler til du griner, forteller ting du aldri kunne sagt til noen andre og kan være deg selv fult og helt. Hun var spesiell og navnet er Marie ! De blir helt sprø av hverandre iblant, og ikke minst sint. -Men det går like fort over igjen, særlig hvis man sitter med noe man vil si bare til den personen. De klarer seg ikke uten hverandre selv den dag idag.





Den lille jenta skulle vise seg å bli stor, men like sta og bestemt var hun fortsatt. Hun begynte hos BUP (Barn - og ungdomspsykiatri) en stund. Problemet hennes var å handle selv, være i en stor gruppe folk lenge, snakke med folk osv. Hun var redd for storsett alt her i verden, vonde tanker. Dette gikk tilslutt utover det å skaffe seg egen jobb, ta buss, dra til byen, - og ja alt dere kan tenke dere til.
Hun sluttet der, for ingenting hjalp. I julen 2014 skulle hun være en av de få uheldige som fikk blodpropp av p-piller, dette skulle sett store spor i Emilie's liv og en stor påkjenning, som fikk hun til å sette preg på ting og sette mer pris på alt hun har.
(Medisin og støttestrømpe går hun med, og p-piller får hun aldri bruke igjen.)

1. Videregående var uforglemmelig bra, en fin klasse men bare snille mennesker og ikke minst gode venner !



Det meste av angst viste seg og forsvinne sakte men sikkert etter dette. Hun var mer takknemlig for det å få tilbudet til jobb og være sammen med mennesker.
Hun tok ett STORT steg i sitt eget liv og skaffet seg jobb hos lekebutikken Brio i Mosjøen, det var vanskelig men hun klarte det og hun er så stolt over seg selv.

Den dag idag har Emilie enda vanskeligheter for å ta buss, eller være i en stor gruppe med folk. Men ting går utrolig bra, både fysisk og psykisk.
Jobb som hun trives utrolig godt i, verdens beste familie, kjæreste og venner å være glad i og takknemlig for.  Søkt på hudpleie til neste skoleår, så venter på svar om hun komme inn på 2. året. Spennende !!



Dette er jenta som en gang var redd for alt, men har tatt sine store skritt i livet, blitt til den hun er idag, smiler mer en noen gang og som står bak denne bloggen !







Håper dere likte innlegget om mitt liv til nå i en kort historie. 

//Legg gjerne igjen en hyggelig kommentar.

-Emiliee

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 16.02.2015  //  Kl: 01:18  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 2

Da var helgen plutselig over igjen, men heldigvis bare en uke til vinterferie! Dagen i dag har vært veldig rolig, for det meste har jeg bare slappet av på sofaen sammen med min kjære og tvunget meg selv til å vaske noen klær og rydde leiligheten. Derfor syntes jeg det var på sin plass med litt usunn mat på en søndag som denne, så det ble mat fra Esso. Og for dere som ikke visste det er jeg utrolig glad i den maten og skryter alltid, men idag har jeg ingenting godt å si om den - vi ventet i 30 minutter på det jeg hadde gledet meg til alt for lenge og når vi først fikk den var det omtrent ikke noe der. Marius betalte for 6 løkringer når han egentlig bare bestilte 5, men ikke nok med det.. for da vi åpnet lå det bare 4 oppi den omtrent tomme esken. Men utenom det har dagen vært bare positiv!

Vi avsluttet dagen med en liten kveldstur på kirkegården for å sette lykter på graven til oldemor og oldefar. Det er jo tross alt søndag og de fleste gjør seg klare til skole og jobb imorgen, da gjør det alltid godt og komme seg ut en tur for og få litt frisk luft.
Vår lille, søte hund Nox Manus ble selvfølgelig med og var til godt selskap, noe som han alltid er !

Nå har jeg satt meg godt tilrette i sofaen igjen, har laget meg kakao og hører på god musikk mens jeg skriver en liten oppdatering til dere, så her blir jeg tok sittende resten av kvelden til jeg skal finne sengen sammen med Marius. Tusen takk for en herlig dag.




















-Emilie

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 12.02.2015  //  Kl: 15:48  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 2

Hei dere ! 

Jeg skrev for en stund siden ett innlegg om at jeg ble intervjuet av bladet helgelendingen, der jeg skulle fortelle litt om min historie med blodpropp som 16 åring. Nå er det kommet ut både på nettet og i avisen. Video, bilder og en artikkel. Så om dere vil lese og se meg fortelle om min historie til Helgelendingen kan dere trykke HER for å lage dere en gratisbruker som varer i 3 uker. Der kan dere søke på navnet mitt for å lese artikkelen og trykke på "TV" for å se videoen. Håper dere liker det ! 

Det er tre hele sider som er skrevet på trykk i tillegg til forsiden, setter virkelig pris på om dere tar dere tiden til å lese det. Håper iallefall fra min side at jeg har gitt dere en liten tankevekker og at dere ikke tar alt her i verden forgitt.

Ellers vil jeg bare takke alle sammen som har sendt meg melding og lagt igjen en kommentar, det setter jeg veldig stor pris på og håper dere fortsetter med det !













(Litt dårlig kvalitet på bildene siden de er tatt ut fra en avis)


-Emilie

//Ha en strålende torsdag.

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 22.01.2015  //  Kl: 17:13  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 0

På tirsdag denne uken fikk jeg besøk av den snille og vakre Lena Eikke som er journalist i bladet Helgelendingen. 

Jeg skrev et innlegg om blodpropp og min jul på universitetsykehuset Nord-Norge, hun hadde lest det og ville gjerne lage en artikkel ut fra det. Jeg ble filmet og skrevet om, noe som var helt nytt for meg og ganske skremmende. Men hun var utrolig snill og tok hensyn til at det kunne ta litt tid før jeg ble bekvemt med det. 
Vil dere se meg, pappa og mamma snakke om alt bak dette må dere gå inn HER den 5. Februar om dere abonnerer på denne avisen !





-Emilie

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 17.01.2015  //  Kl: 23:22  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 0

Ble inspirert av mange andre bloggere til å skrive ett innlegg om mine første ganger, så da hoppet jeg rett i det. Så her er mine første ganger.



Min første sykkeltur uten støttehjul .. Jeg husker det som om det skulle vært bare for noen uker siden. Det var en rød liten sykkel som jeg var veldig glad i fra første dag jeg fikk den. Pappa holdt bake på sykkelen mens jeg gjorde meg klar til å trø selv bare på to hjul. Han spure om jeg var klar, så sendte han meg ned en liten bakke og automatsik kom det etter to-tre ganger. Jeg var overlykkelig og veldig stolt. 


Første smokkeslutt ..
Var da jeg gikk i 1. klasse. Jeg var veldig glad i smokkene mine og det var trist da jeg måtte gi dem fra meg til mamma, hun var den som gjemte dem fra meg så jeg ikke fant dem og gidde meg små utfordringer for hver gang jeg ga fra meg en. Som 6 åring var det nok, det var så ille at jeg faktisk var på gråten når jeg skulle på skolen og ikke fikk ha de med meg. Morsomt.
 


Første sminkebruk .. Det var i midten av 6. klasse. Det var overdrevent mye foundation, mascara og eyeliner, man lignet jo rett og slett en klovn fra cirkus. Kan ikke forstå hvordan jeg egentlig turte å gå på skolen slik.

 

Min første mobil .. En svart og grå Sony Ericsson telefon. Det var stor stas å få en slik, nymotens telefoner på den tiden og man kunne sende meldinger, ringe og ikke minst spille spill på den. Da var det ikke noe som kaltes touch.

Min første sms tabbe .. Det er nok noe som sent blir glemt. Jeg skulle skrive handleliste til mamma, som selvfølgelig inkluderte intimsåpe noe jeg kaller rumpesåpe. Meldingen gikk til den siste jeg hadde skrevet med og det var en kompis som jobbet på Rema 1000..Dere kan tro jeg ble flau når det stod rumpesåpe. Og svar fikk jeg også fra han, der det stod "Jeg er dessverre ferdig på jobb nå, så jeg må kjøpe det en annen dag". Haha.
 


Første operasjon .. Var faktisk som 16 åring. Det opplevde jeg nå i jula 2014 da jeg fikk blodpropp i bekkene. Skummelt var det, men spennende og lærerikt på samme tid.

 
Første kjæreste .. Første kjæresten jeg hadde var på barneskolen, noe jeg ikke tok så veldig seriøst. Kyssing og besøk var veldig kleint.

 

Første ekte kjærlighet .. Er det forholde jeg er i nå. Møtte min første ekte kjærlighet den 05.02.14 og det er min fantastiske Marius. Vi er kjærester enda og har det veldig bra sammen. Etter Justin Bieber da så klart !
 



 -Emilie

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 14.01.2015  //  Kl: 00:15  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 0

Hvor skal jeg begynne? Tusen takk til alle dere som har sendt meg melding, kommentert, delt og ikke minst lest mitt forrige innlegg om min opplevelse med blodpropp som 16 åring. Jeg hadde aldri i livet forestilt meg at så mange skulle lese det, så det kom som et stort positivt sjokk for meg. Det renner noen tårer nedover kinnet mitt mens jeg leser gjennom alt det positive folk har skrevet til meg, jeg er så takknemlig og dette hjelper virkelig på humøret og styrken min. Dere er mega fantastisk. Håper virkelig det kom noe godt ut av det jeg skrev og at jeg vekket noen tanker til live, at dere virkelig setter pris på det å være frisk !

Jeg har det veldig bra nå og håper det fortsetter slik. I morgen er det tilbake til legevakten for en ny blodprøve slik at jeg får se om alt er fint. Og det som er så utrolig er at jeg ikke gruer lengre i det hele tatt til å dra dit, jeg er bare glad de passer på !









-Emilie

//Håper dere fortsetter å lese bloggen min <3 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 11.01.2015  //  Kl: 21:02  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 14

Jeg har alltid vært en liten pyse jente. En slik som er redd det meste og varsom på alt nytt som kommer i møte. Leger og tannleger har jeg aldri vært noe spesielt glad i og sykdommer og hull i tennene har alltid vært min største frykt. Men som den pysete lille jenta jeg er ble jeg plutselig stor og tøff for meg selv og det bare på noen få timer. Dette skulle vise seg å endre synet mitt på det meste her i livet og det å sette mer pris på det man har.

Søndag 14.12.2014.
Det startet med smerter nederst i korsryggen en helt normal og rolig søndag. Jeg tenkte ikke noe mye på det, ryggsmerter er normalt og det kan alle ha en gang i blant. Men det tok ikke lange stunda før ting ble verre, smertene gikk ikke over og jeg ble liggende eller så gikk jeg som en krok og klarte ikke rette meg opp. 
Ingenting ble bedre, gradvis fikk jeg vondt i lysken, nedover beinet og i tillegg nederst i mageregionen. Jeg som alltid har vært redd leger hadde jo veldig lite lyst å dra på legebesøk så jeg tok sjansen på å si det til mamma og pappa først og fremst i håp om at de hadde et svar på hvorfor jeg hadde det vondt. De prøvde det de kunne for å finne ut hva det kunne være, spurte om jeg hadde forstrukket noe eller slått meg, men det hadde jeg jo ikke. Tilslutt sa de bare at jeg fikk vente noen dager for og se om noe ble bedre.

Tirsdag 16.12.2014.
Dagene gikk og smertene forsvant ikke, de ble bare verre. Jeg hadde hatt en lang dag på skolen som overhode ikke hjalp på smerten i det hele tatt, så da jeg kom hjem mente pappa jeg skulle ta meg et varmt bad for og kanskje få løst opp ryggen min litt. 
Etter en stund i badekaret skulle jeg reise meg sakte opp for å dusje av meg såpen og alt skummet jeg hadde på meg. Det var da jeg skjønte at her var det noe som ikke var som det skulle. Alt ble svart omtrent. Kroppen min sviktet, ryggen og føttene mine ville ikke hjelpe til så jeg kollapset og rett ned igjen. Jeg så bare svarte prikker rundt meg, ble svimmel og ville bare kaste opp, det første jeg tenkte var "Nå svimer jeg av og ingen kommer til å finne meg før om lenge". Men jeg måtte komme meg ut, jeg ble rett og slett redd og måtte iallefall komme meg bort til døra slik at jeg fikk låst den opp.
På en eller annen måte klarte jeg å kravle meg ut av badekaret, tulle på meg et håndkle og komme meg til trappen der jeg møtte mamma, hun hadde hørt at jeg hadde grått og lurte på om det var ryggen som virkelig var så vond, hun hjalp meg ned til stua så jeg fikk satt meg ned i en stol og jeg fikk fortalt hun alt som hadde skjedd. Og da ble det selvfølgelig legebesøk, noe jeg hadde forventet etter at noe slikt hadde skjedd.

Klokken 20:30 hadde jeg time til legen, men vente tiden var lang så jeg fikk ikke komme inn før 21:30. Da jeg kom dit var det blodprøve i fingeren og urinprøve. Urinprøven tok de siden jeg hadde vondt i ryggen og det kanskje var en urinveisinfeksjon, men jeg tenkte at det kunne umulig være bare det. Når jeg hadde så vondt nedover en fot også og ikke bare i ryggen. Jeg hadde en høy CRP som lå på 80 og skal normalt ligge på ca. 10, så det måtte være en infeksjon eller ett eller annet som gjorde at den ble høyere.
Legen kom inn og mente jeg hadde urinveisinfeksjon, hun tok seg ikke tiden til og egentlig høre hvor vondt jeg hadde eller hvor jeg hadde det verst. Tok seg ikke en gang tiden til å kjenne på meg om det var noe som var hovent eller unormalt, hun pakket på meg en penicillinkur som skulle funke så veldig bra.
Vi kunne jo ikke gjøre mer en å tro henne, det er jo hun som skal ha peiling og vite hva hun prater om.

Dag etter dag gikk igjen, jeg ventet på at alt skulle bli bedre. Onsdag-Torsdag-Fredag-Lørdag-Søndag.
Det ble fem lange og vonde dager hjemme fra skolen for at jeg ikke fikk sove om nettene og hadde store problemer med å gå. Det var vondt uansett hvilken stilling jeg gikk eller lå på.
Etter hvert begynte foten mine å hovne opp fra lysken og helt ned i leggen, da lørdagen kom var hele foten min rød sprengt og hard. Jeg tok et bilde, viste det til mamma og pappa, da var det nok. Mer en nok ! Jeg satt meg ned på badegulvet så de fikk se, da ble det legevakten dagen etter igjen. Men da var jeg så innstilt på å dra dit selv at det gikk helt fint. Var lei av og ha vondt.



Søndag 21.12.2014.
Klokken 13:30 var det tid for å få en skikkelig sjekk og virkelig få et svar på hva dette kunne være. Denne gangen var det en lege som brydde seg, tok seg tiden til å kjenne og spørre. Jeg ble sittende der ca. 1 time, men det var virkelig verd det. Dessverre hadde ikke hun heller noe svar på hvorfor jeg hadde smerter og en hoven fot. Men hun gidde ikke opp, hun mente dette var noe vi skulle finne ut av så hun bestilte time til både røntgen og ultralyd slik at jeg kunne få en grundig sjekk og det gikk så fort at jeg fikk komme dagen etter.
Så bar det hjem igjen en natt til uten søvn.

Mandag 22.12.2014.
Mandagen kom og timen var igjen tidlig på morgenen. Klokken 08:30 var vi på plass på venterommet igjen, for 3. gang. Da vi tilslutt fikk komme inn ble det blodprøve men denne gangen i armen og dere kan tro jeg hadde nerver..Jeg som bare hadde gjort det en gang før. Men det gikk veldig fint.

Etter blodprøvene bar det til neste venterom som var på røntgen avdelingen, der ble vi sittende ca. 30 min før de kom å gidde beskjed om at jeg ikke kunne komme før klokken 12:00, så da var det bare å dra hjem og vente atter en gang.
Jeg hadde fått beskjed om å faste før jeg skulle i røntgen så jeg hadde ikke fått spist noen ting, bare drukket vann.  Og nervene tok selvfølgelig over magen min da vi kom hjem, så jeg spydde opp det meste av vannet jeg hadde drukket.
Da vi kom tilbake til sykehuset satte vi oss på venterommet og måtte vente enda en gang. Men heldigvis tok det ikke timer. Jeg skulle ta MR røntgen, så jeg måtte ta av meg alt av metall og ringer jeg hadde på. Jeg lå inni maskinen ca. 30 min, så da jeg var ferdig der fikk jeg komme direkte inn til ultralyd.
Jeg ble sjekket fra magen og helt ned til leggen på begge sider. Alt så helt fint ut helt til det kom ned til den venstre lysken, der var svaret jeg hadde ventet på så lenge, svaret på hvorfor jeg hadde så vondt. Tårene begynte å renne før jeg egentlig koblet hva han sa. "Du har en blodpropp i bekken ved siden av lysken". Jeg ble livredd og alt jeg klarte å tenke var "Hvorfor skjer dette en 16 år gammel jente?".
Ultralyd mannen mente også at jeg hadde et brudd i kneet så han sendte meg videre til en spesialist på det. Der ble vi sittende på et nytt venterom i 2 timer! Og da vi omsider kom inn dit og spesialisten hadde fått kjent og sett om jeg hadde noe brudd var det bortkastet tid. Ikke hadde jeg noe brudd og ikke satt jeg der inne mer en 5 minutter.

Deretter ble jeg sendt videre til akuttmottaket, jeg hadde virkelig et stort håp om at det var siste stopp før jeg fikk dra hjem. Jeg trodde de skulle gi meg medisin og være ferdig. Sånn endte det overhode ikke. Jeg ble sittende og vente på lege etter lege, dagen gikk, magen min ble sulten og tårene sluttet aldri å renne nedover det våte kinnet mitt.
Jeg og pappa ringte mamma så hun kunne komme med mat og drikke til meg mens jeg ventet. Snill var hun som kom med det, men det ble en brødskive og den kom like fort opp igjen. Jeg var så nervøs og ante ikke hva jeg skulle gjøre.

Etter 3-4 timers venting kom det en lege. Jeg fikk høre det jeg fryktet alle mest og det var at jeg ikke fikk dra hjem. De mente også at tilstanden min var så alvorlig at de måtte sende meg til Tromsø, så dagen etter ble det ambulanse og ambulansefly.
Natten på akuttmottaket i Mosjøen virket som en hel evighet. Jeg hadde heldigvis min fantastiske mor sammen med meg, som passet på hele tiden. Men det ble lite søvn og mye tenking.



Tirsdag 23.12.2014. Lillejulaften.
Det ble sakte men sikkert tirsdag og nervene steg. Ambulanseflyet skulle lande mellom 08:00 - 14:00 tiden og skulle ringe til sykehuset da, telefonen ringte aldri. Det var for dårlig vær til at det kunne lande. Time etter time gikk og lei ble vi av all ventingen, vi ville helst bare komme oss avsted.
Den tristeste og lengste lillejulaften jeg noen gang har opplevd gjennom mine 16 år.

Endelig ! Klokken 19:00 kom telefonen vi hadde ventet på. Vi måtte forlate mamma hjemme, mens jeg og pappa ble hentet med ambulanse og kjørt til flyplassen.
Det var den første og triveligste, men samtidig verste turen i sykebil. De snakket med meg om andre ting en blodpropp, noe som gjorde meg virkelig godt. Så takknemlig for støtten jeg fikk, virkelig fantastiske mennesker !
Var dessverre bare plass til en i flyet og denne gangen ble det min kjære helt, pappa som ble med.

Da jeg kom til flyplassen stod flyet klart, det var da jeg innså hva jeg egentlig gjennomgikk. Flyturen var på ca. 1 time og 30 minutter, jeg ble passet på gjennom hele turen og jeg fikk endelig tid til å slappe av litt.
Vi var fremme i Tromsø ca. 21:00, da måtte vi vente litt for alle ambulanse der var ute på oppdrag. Til slutt fant de ut at de skulle hente meg i en ambulanse personbil, med blålys og ble fraktet til universitetsykehuset. Der ute ble jeg hentet med rullestol og tatt opp til barneavdelingen. Jeg ble tatt veldig godt i mot både av sykepleiere og leger. Å jeg klarte selvfølgelig ikke å holde meg, tårene begynte og trille igjen. Alt var så nytt og skremmende. Jeg hadde en operasjon i vente og tanken på det gjorde meg trist.

Da jeg lå på sykehuset i Mosjøen sa de at jeg ikke fikk spise eller drikke noe som helst for jeg skulle bli operert med en gang jeg kom til Tromsø, slik ble det altså ikke. Jeg fikk beskjed om at jeg skulle bli operert den 24. desember da jeg først kom frem. Så da ble det atter en gang bortkastet.
Pappa og jeg fikk et veldig fint rom, men playstation 3 og tv. Rett utenfor døren var det en liten kantine med masse mat så vi kunne bare velge og vrake !
Jeg fikk spise og drikke så mye jeg ville helt til klokken 00:00, etter da måtte jeg faste igjen siden jeg skulle opereres på morgenen. De sa et klokkeslett jeg skulle bli trillet opp til operasjonsstuen og da var de der på minuttet. De var veldig flink til å forholde seg til klokkeslettet som var avtalt.





Onsdag 24.12.2014. Julaften.
Dagen etter ble jeg vekket klokken 06:40, da skulle jeg dusje i en eller annen rar såpe og kle på meg sånne fine sykehusklær. 08:00 var tiden inne for å opereres. De la tre ledninger opp under kneet mitt og gjennom blodåren min helt opp til magen. I den ene ledningen ble det ført saltvann, den andre blodfortynnende medisin og den tredje var det ultralyd som vibrerte slik at veskene skulle komme til i alle blodårer og alt dette gikk 24 timer i døgnet gjennom kroppen min. Da jeg skulle opereres hadde jeg på meg en kanyle på hånden som jeg fikk beroligende i først slik at jeg skulle bli litt svimmel og rolig, etter det fikk jeg en veske som lignet på melk som skulle få meg til å sovne. Jeg hadde en slik kanyle på hver hånd i tilfelle den ene skulle gå tett.



Da jeg våknet og kom til meg selv igjen lå jeg på overvåking mens de så på at alt fra blodtrykk til hjerterytme var stabilt, etter det ble jeg trillet ned til rommet igjen men denne gangen på en litt annerledes måte. Nå hadde jeg et stativ med tre forskjellige skjermer på, hjertemaskin og uten å kunne røre på meg. Jeg fikk ikke sitte i mer en 20* og måtte ligge i ro med føttene, magepartiet og lyskpartiet slik at jeg ikke lagde knekk på ledningene.

Etter operasjonen var jeg veldig trøtt og trengte litt tid. Det kom en lege som var spesialist på blodpropp for å fortelle om hvordan det foregikk og hvilken tilstand jeg var i. Han fortalte at med bare sprøyter og piller hjemme ville de aldri klart å gjort meg frisk. Det jeg ikke hadde fått vite som han fortalte var at jeg hadde mange små blodpropper hele veien fra lysken og opp til nyrene. Så det var MYE mer alvorlig en noen av oss hadde trodd. Hadde jeg gått slik i noen dager/uker til kunne det vokst seg opp til lungene. Det var en veldig trist beskjed men jeg viste jeg var i de tryggeste hender.
Jeg hadde en CRP som lå på 157 ! Og det er veldig høyt siden den normalt skal ligge på ca. 10.





Det ble en julaften utenom det vanlige. Siden jeg bare fikk ligge i 20* måtte pappa mate meg og gi meg drikke. Men sykepleierne var utrolig snille og gjorde sitt aller beste for å gjøre denne spesielle julaftenen så bra som overhodet mulig for meg. Jeg fikk juletre, masse gaver, en STOR julestrømpe og julemat med masse godt. Mye tv titting og julefilmer ble det, var heldigvis mye å se på. Når ting ble som de ble kunne jeg ikke vært mer heldig.









Torsdag 25.12.14.
Etter 3 dager liggende i en seng skulle jeg ned på operasjonsstuen igjen for en ultralydsjekk for å se om ting hadde forbedret seg. Jeg gikk gjennom det samme igjen, beroligende så rett inn i narkose. Da jeg våknet igjen ble jeg positivt overrasket og veldig lykkelig. En skjerm var borte, som vil si at det var en ledning mindre. De hadde fjernet ultralyd ledningen, den som vibrerte slik at medisinen skulle komme til alle steder. Blodproppene var nesten borte, så jeg måtte bare ligge en natt til og neste dag skulle jeg være frisk og alt av ledninger skulle bli fjernet. Jeg skulle snart få dra hjem !
Jeg og pappa var så glad, vi lo av alt og smilte fra øre til øre. Vi måtte selvfølgelig ringe hjem til mamma og fortelle gladnyheten.
Og resten av dagen gikk til latter og glede.

Fredag 26.12.14.
Dagen var kommet, jeg skulle snart få dra hjem igjen.
Jeg ble trillet ned med et smil om munnen. Beroligende og narkose.
De vekte meg da jeg var ferdig, jeg så ned på foten min og håpet på å bli positivt overrasket igjen. Men det ble jeg ikke,  jeg lå der med alt utstyret enda og denne gangen med alle ledningene. Ultralyden var satt inn igjen. Da raste det sammen for meg, jeg følte at nå hadde jeg startet på begynnelsen. 

Da legene og sykepleierne kom inn på rommet den dagen var jeg ikke interessert i å prate, jeg lot pappa ta seg av det mens jeg latet som jeg lå å sov.
Jeg begynte å gråte igjen straks de hadde forlatt rommet. Overlegen fortalte at de hadde satt inn ultralyden for at det hadde forverret seg igjen, så jeg måtte bli liggende noen dager til.

Den dagen var det omtrent ikke et smil å se fra meg. Men heldigvis hadde jeg pappa der som kunne være min personlige sykehusklovn og klarte å få humøret mitt litt opp.



Det ble noen dager til, men jeg måtte bare vri om de negative tankene mine til noen positive. De ønsket jo bare det beste for meg og vi ønsket jo at jeg skulle bli helt frisk. Så det var absolutt verd det !

Søndag 28.12.14.
Tiden var inne for den tredje og forhåpentligvis den siste operasjonen. Denne gangen lå jeg litt lengre på operasjonsbenken og det var selvfølgelig en grunn til det. Alle blodproppene var ikke forsvunnet helt, men de mente at det var ikke noe grunn til at jeg måtte ligge lengre på sykehus for det. Så det de gjorde var å sette inn en stent og for de som ikke vet hva det er så er det en sylinder formet ting som man setter inn i blodåren slik at den holder seg åpen og ikke går tett. Så da jeg våknet var jeg helt fri igjen, men måtte likevel ligge i ro en til to timer slik at det ikke skulle begynne å blø når jeg skulle reise meg igjen etter 5 dager i en seng. Og jeg var dessverre en av de uheldige som fikk blodpropp mest sannsynlig grunnet bruk av p-piller.

Det var så utrolig godt å får reise seg igjen, gå og få gjøre ting på egenhånd. De små tingene i livet som man ikke legger merke til i hverdagen var noe jeg hadde drømt om å gjøre mens jeg har vært liggende og hjelpeløs, som det å dusje, spise, gå på do og i det hele tatt lage mat selv. Det var magisk.






Mandag 29.12.14.
Hjemreise ! Tromsø-Trondheim, Trondheim-Mosjøen. 
Flyturen gikk sakte men samtidig så fort, da vi landet med widerøe flyet i Mosjøen var jeg den første som fikk komme av flyet og det første jeg så var familien som stod med norske flagg og ønsket meg velkommen hjem. Helt utrolig. Kjæresten, mamma, pappa, momo, bestefar og min kjære lille pomeranian Nox stod der med åpne armer og vi alle var overlykkelige over å få se hverandre igjen.
Da jeg kom hjem til mitt eget hus igjen stod det gaver til meg over alt. Det var kort, blomster, bamser, godis, smykker og ringer over alt hvor jeg så. Det lå julegaver under treet som bare ventet på å bli åpnet.

Dagen etter ble det feiret "julaften", den julaften jeg har gledet meg sånn til. Med mammas hjemmelagde sjokoladepudding, pappas ribbe og familie kos men gaver og godsaker.

Tirsdag 30.12.14.
Emilie's lille julaften. Endelig skulle jeg få pynte meg og komme til mitt delvis samme jeg igjen.
Det ble selvfølgelig mye prat om det jeg hadde opplevd, hvordan jeg hadde det og hvordan jeg har det, men det var forventet og det gjorde meg absolutt ingenting. Takknemlig for at de bryr seg.









Onsdag 31.12.14.
Så ble det nyttårsaften dagen etter. Litt rart og feire jul og nyttår rett etter hverandre.





Det ble 7 lange dager på sykehus med tissekateter, mating, vasking og tårer. (Jeg ble vasket og tømt av sykepleiere) Men det var verd det, virkelig. 
Den dag i dag må jeg ta blodfortynnende piller og sprøyter i mageskinnet to ganger om dagen, i tillegg må jeg gå med støttestrømpe i ett år. Og må på legevakten og ta blodprøver støtt og stadig. Grunnen til at jeg må ta blodprøver ofte er for å få vite hvor mye medisin jeg skal ha for at det skal holde seg stabilt. Jeg skal gi dere det samme eksemplet som jeg fikk på sykehuset. Dere skal ha en blodtykkelse på 1 og jeg som har hatt/har blodpropp skal ha på 2,5 og det er mye tynnere en det dere har. Så om jeg skader meg å får en blåflekk så blir den omtrent dobbelt så stor som deres eller om dere kutter dere på noe å dere blør i kanskje 10 minutter, så om jeg kutter meg og begynner å blø så kan jeg blø dobbelt så lenge som dere, å det vil si 20 minutter. Derfor får jeg ikke holde på med noen risiko sporter mens jeg går på blodfortynnende.
Rett og slett.

I begynnelsen var jeg ganske redd at jeg skulle glemme av å ta medisinene mine, men etter en stund innser du at du husker automatisk på det fordi det er så viktig. Det er jo faktisk det som kan avgjøre om den lille blodproppen jeg har igjen baller på seg. Så man gjør det bare uten å tenke så mye over det.





Dette var min historie om hvordan jeg opplevde min første innleggelse på sykehus, første ambulanse tur og første operasjon gjennom mine 16 år. Jeg har lært mye om blodpropp og mye om det å sette mer pris på det å være frisk, menneskene som bryr seg om deg, alle hverdagstingene man gjør og ikke minst det live man har.
Det har vært tøft men jeg har lært og erfart så utrolig mye som jeg idag tenker jeg ikke hadde vært den samme uten. Oppturer og nedturer har jeg hatt, men sitter igjen idag med bare de gode minnene.
Jeg har møtt så utrolig mange fantastiske mennesker gjennom denne opplevelsen, jeg er så takknemlig for det alle legene og sykepleierne har gjort for meg og hvor godt de har passet på. Før alt dette var leger omtrent det verste jeg kunne gå til, nå vet jeg hvor utrolig heldige vi er som faktisk har de, jeg kunne ikke vært mer takknemlig.

Takker alle på universitetsykehuset Nord-Norge for sitt fantastiske arbeid, "diplomen" og brevet fra julenissen. De er fantastisk !

Slik så såret mitt med gjennomsiktig plaster da jeg kom hjem.


Slik ser det ut nå.


-EMILIE

//Legg gjerne igjen spørmål eller en kommentar. Og ellers ønsker jeg dere alle et riktig godt nyttår !

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 23.11.2014  //  Kl: 21:43  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 0

Hei fininger ! 

Dagen idag har vært rolig, tatt en dusj og hatt besøk av bestemor og bestefar. Det har vel egentlig vært likt som alle andre søndager, koseklær, TV, data, spilling og forberedelse til mandag og skole eller jobb igjen.

Da vi hadde besøk av bestemor og bestefar satt vi å så tilbake på bilder siden jeg var mindre og jeg bare mimrer tilbake på den fine tiden og hvor fantastisk heldig jeg har vært. Vi lo mye av noen bilder og ordene går igjen "husker du det?". Haha.
Minnene vil for alltid være der og er utrolig flott å se tilbake på.

Skal spille litt Fifa med kjæresten før det blir senga, å det er like moro vær gang. Får ikke Marius det slik som han vil når det gjeller det spillet blir han sint og får han det slik som han vil jubler han av glede og overdriver noe grasalt bare for å irritere meg. Å jeg blir selvfølgelig like sint vær gang og vertfall om han vinner, det hjelper ikke å forberede seg for jeg er en utrolig dårlig taper. Så denne gangen skal det bli min seier ! Det er vanskelig for to personer som har et stort konkurranseinstinkt å spille et spill imot hverandre. Så der hører dere, det skal ikke være lett. 






Bamsen min heter Mr. Sweet Dreams.










//Klem i fleng.

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 23.11.2014  //  Kl: 04:17  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 2

En vinter og en juletid uten snø? Hvor er egentlig all snøen jeg har ventet på?
 
Jeg kan ikke se for meg en desember måned uten snø og vintervær. Det er jo idyll i seg selv å se det dale ned, leke i snøen og tenne bål, det blir liksom ikke det samme uten.
Det kommer jo en tid for sol og varme, å det skal kommer en tid med snø og kulde, sånn har det jo alltid vært. Jeg selv er veldig glad i at det er mørkt, kaldt og hvitt ute og det er sånn julestemningen min siger inn, så jeg er virkelig spent på om den kommer i år. Men skal nok sikkert klare å kose meg likevel, jul er jul og det med eller uten snø. 
Får se tilbake på bilder og høre på julemusikk. En ting er sikker, jul blir det i år også uansett.

























På bildet over er det meg, oldemoren min og tanten min.

Å den 24. Desember i fjor var den siste jula vi fikk med våre nydelige engler, Sigrun og Asbjørn. To fantastiske personer som alltid spredde glede og tok vare på alle rundt seg, Dere var og er store forbilder for barn, barnebarn, oldebarn og mange andre. Vi lever med alle gode minner. Dere var høyt elsket og er dypt savnet.
<3 Always in our hearts. 


//Ha en fin søndag !

 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 22.11.2014  //  Kl: 18:09  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 4

Hellu ! Bedre sent en aldri, er det ikke det man sier?

Min sommer var utrolig og ikke minst minnerik. Var på One Direction konsert , i Sverige, på hytta og i Trondheim sammen med Marius, alt dette på en sommer !



//Håper kanskje dere kan se ut i fra bildene hvor fint jeg har hatt det !
 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 22.11.2014  //  Kl: 03:50  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 4

Heisann! Det er blitt lørdag og livet smiler.

Begynner å bli en stund siden sist nå. Er jo november og snart desember, herregud som tiden flyr.
Jeg som er født så sent på året har jo snart bursdag, er så heldig å få ha det på den fineste og koseligste tiden på året. Når snøen daler ned, det er mørkt og man ser julelysene begynner å tennes både ute og inne. Det er virkelig noe av det positive med å være et desemberbarn. 

Men over til noe helt annet. Siden det er en stund siden sist jeg var innom bloggen, har det jo skjedd en del. Jeg har bant annet flyttet inn sammen med kjæresten min i en liten leilighet oppe til mamma og pappa. Det er helt nyoppusset og det er mine fantastiske foreldre som skal ha æren for det. Vi er så utrolig fornøyde begge to, både jeg og Marius og trives veldig godt her.

Slenger inn noen bilder om dere er interesserte i å se hvordan vi har det her hos oss :)
































//Ha en fortsatt fin lørdag fine dere!

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 05.09.2014  //  Kl: 01:13  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 0

Heisann.

Alle har det bare bra ? Må fortelle om min "fantastiske" torsdag. Dere skjønner kanskje at den ikke har vært helt vellykket. Begynte med at jeg nesten kom for sent på skolen og fikk en skikkelig dårlig start, da innså jeg rett og slett at denne dagen var delvis ødelagt. Etter noen sure og grinete timer på skolen skulle jeg ta bussen hjem og klarte selvfølgelig å prester med at jeg glemte mobilen i setet. Sånn fortsatte det, jeg kom hjem uten mobil, måtte vente til pappa kom før jeg kunne hente den igjen. Skulle lage pannekaker..til og med de ble mislykket. Tror jeg måtte kaste sånn 5-6 pannekaker før jeg i det hele tatt fikk til å snu og helstekt en. Ble så sint at jeg var ikke langt unna tårene der og da, den siste delen. Ikke helt min dag !!

Å for tiden går hodet mitt skikkelig i surr. Kan bli sint for den minste ting, det er som et helt stort kaos der oppe. Håper virkelig det ordner seg i løpet av noen timer/dager. Ender jo med at jeg ødelegger dagene til andre også, om jeg skal gå å surmule hele tiden. Å det ønsker jeg ikke. Kanskje det ordner seg nå som det er fredag og helg !
                                                                                                                                                                                                                                                               

Over til noe kanskje litt mer morsomt. Jeg hadde Cooper testen på onsdag, og med min kondis så var det egentlig bare å le av. Haha. Var sikker på jeg skulle krepere og svime av etter en stund og særlig da jeg var ferdig etter de 12 minuttene som virket som en hel evighet,
Jeg gjennomførte iallefall, det er bra nok det. Men har selvfølgelig satt mitt eget mål om og klare meg bedre neste gang ! Motivert.









(Min kjære fantastiske mor som jeg er så utrolig glad i<3)

Å til informasjon har jeg enda ikke fått ordnet det med speilreflekskameraet mitt, så vi må nok leve på mobil bilder en stund til. Beklager.

//God Natt finee.

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 24.08.2014  //  Kl: 13:47  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 1

Hei igjen!

Helgen min har vært lite spennende egentlig. Bare vært hjemme, sett på tv og alt det der normale. Eneste jeg har gjort som kan høres litt mer morsomt og "sosialt" ut var i går kveld da jeg satt til tante en stund og etter det var ute på kjøretur med en kompis for å kjøre på noen folk som skulle på Sie Gubba. Sie Gubba var i lille Mosjøen i går å spilte og sang, det var selvfølgelig 18 års grense for å få komme inn å se. Er enda så sjalu på alle som fikk være der ! Noe mer å si om helgen min er vel veldig lite.

Old Pictures.
For en god stund siden prøvde jeg og tante oss på ett nytt tema i fotoverdenen for vår del. Tenkte å dele noen bilder fra det, så får dere se hvordan det ble.













//Kommenterer gjerne tilbake.

Kommentér innlegget »


Om meg



Hei!
Emilie heter jeg, 16 år og bor i Mosjøen. Bloggen bruker jeg som et fristed der jeg får dele mine tanker, meninger og hverdagen min. Julen 2014 fikk jeg blodpropp i bekkenet, har delt min historie med dere og veien videre.

Er det noe du lurer på kan du legge igjen en kommentar eller sende en mail på emiliejb98@gmail.com .

+ Venneforespørsel
+ Kontakt

Reklame



Kategorier


Arkiv


Siste innlegg


Lenker


Copyright


Bloggdesign

hits