• Skrevet: 31.10.2016  //  Kl: 00:01  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 0

Og igjen har høsten bydd på ekstremt gode dager, noen bedre en andre. Etter nesten to år med medisin og regelmessige kontroller hos lege, angst og bekymringer over om jeg noen gang kom til å gjenoppleve marerittet julen 2014, kan jeg endelig senke skuldrene og puste sakte ut. 

Da jeg var i Tromsø sist gang fikk jeg beskjed om å slutte på medisinen den 1. Mai ettersom at russefeiringen startet da, etter 4-5 måneder skulle jeg bestille meg legetime for å få tatt en siste blodprøve, på disse prøvene skulle de se hvordan blodet mitt så ut og om jeg hadde mangel på protein C ettersom at det kunne være en av grunnene til at blodproppen oppstod. For at dere skal forstå dette rett - da jeg ble lagt inn på universitetsykehuset i Tromsø så de at jeg hadde mangel på noe som kalles for protein C, det produseres i leveren og har man ikke det kan det øke risikoen for å få venetromboser (blodpropp). Mest sannsynlig var det p-pillene som hadde forårsaket denne proppen, men det kunne som sagt også være mangelen på proteinet. Dette kunne de ikke vite den gang rett og slett fordi medisinen forhindrer det, derfor måtte jeg gå en stund uten før de kunne ta nye prøver.

Torsdag 6/10 fikk jeg time hos fastlegen der jeg fikk tatt mine forhåpentligvis siste prøver, i nesten 2 uker gikk jeg å ventet i spenning på svarene, tirsdag 25/10 kl.12.44 fikk jeg meldingen som snudde hele livet mitt til det positive igjen. "Hei! Blodprøvene dine er helt normale. Finner derfor ingen arvelig årsak til at du fikk blodproppen. Det er dermed p-pillene i seg selv som har vært årsaken hos deg.".

Satt i bilen sammen med besteforeldrene mine, vi hadde vært å kost oss før de skulle kjøre meg på jobb, i det jeg fikk meldingen ble jeg helt stille i noen få sekunder før jeg brøt ut i ett høyt gledesrop. "Hva i alle dager er det !? Spør bestemor, "Jeg er helt frisk!! Roper jeg tilbake" og da var plutselig ikke jeg den eneste som nesten gråt av glede. I lykkerus løp jeg opp til mamma som var på jobb og ringte pappa i samme sleng.





Jeg har hatt både opp- og nedturer gjennom disse 2 årene, har lært å kjenne meg selv bedre en noen gang og innsett at jeg kan vis jeg vil. Det å tenke tilbake på den pysete lille jente jeg en gang var, redd for det meste og varsom på alt nytt som kom i møte. Sykdommer og hull i tennene er ikke lenger min største frykt, for det finnes alltid en hjelpende hånd. Selvfølgelig har jeg ett stykke igjen og mye å lære fortsatt, men jeg har kommet mye lengre fra der jeg en gang var.



Julen i år skal bli uforglemmelig og disse årene er noe jeg sent vil glemme, mest sannsynlig aldri. Selv om jeg alltid kommer til å se tilbake på det som en gang skjedde skal ikke det hindre meg i å leve mitt liv.

//Ifra å leve i konstant redsel til at det nå bare er ett vondt minne fra fortiden.
 





Om meg



Hei!
Emilie heter jeg, 16 år og bor i Mosjøen. Bloggen bruker jeg som et fristed der jeg får dele mine tanker, meninger og hverdagen min. Julen 2014 fikk jeg blodpropp i bekkenet, har delt min historie med dere og veien videre.

Er det noe du lurer på kan du legge igjen en kommentar eller sende en mail på emiliejb98@gmail.com .

+ Venneforespørsel
+ Kontakt

Reklame



Kategorier


Arkiv


Siste innlegg


Lenker


Copyright


Bloggdesign

hits